Fra tid til annen publiserer OTW (Organisasjonen for Transformative Verker) gjesteposter på våre OTW nyhetskontoer. Disse gjestene kommer med et utsideperspektiv på OTW eller aspekter av fandom hvor våre prosjekter kan være tilstede. Disse postene gir uttrykk for hver forfatters personlige meninger og reflekterer ikke nødvendigvis OTWs synspunkter eller policy. Vi er åpne for forslag fra fans til fremtidige gjesteposter, som kan legges igjen som en kommentar her eller sendes direkte til oss.
Henry Jenkins er en av de mest kjente akademikerne innen media som studerer fandom. Verket hans Textual Poachers: Television Fans and Participatory Culture fra 1992 har blitt lest over hele verden, og anses som et av de viktigste verkene innen feltet fanstudier. Da vi spurte ham om å bidra i denne månedens gjestepost i anledning vårt 10-årsjubileum, svarte han “Det er en ære å bli bedt om å utføre denne oppgaven.” Henry har snakket med oss om fans, studenter, og fandom.
Textual Poachers er fortsatt mye lest av studenter og de som er nysgjerrige på fans og fandom, men du har skrevet mange bøker og enda flere artikler siden den gang. Hva tror du har endret seg mest innen fandom siden dine tidlige dager både som forsker og som deltaker?
Når det gjelder fandom, har innflytelsen fra digitale media vært utslagsgivende: å utvide fandoms omfang, inkludert å knytte fans fra hele verden tettere sammen; å akselere farten på fan-respons i den sammenheng at fans kan reagere på sine favorittprogrammer i sanntid; å skape områder hvor fanverker er mer synlige for allmennheten (på både godt og vondt); å la folk finne sin vei inn i fandom i en mye yngre alder; og å øke påvirkningskraften til fan-aktivister som ønsker å få sin stemme hørt i respons til kansellerte tv-programmer. (Man behøver ikke å se lenger enn til den dramatiske endringen i skjebnen til Timeless denne våren).
Når det gjelder akademiske studier av fandom, har vi vært vitne til en fremvekst av en hel underkategori av studier, som har sin egen konferanse og profesjonell organisasjon, sine egne tidsskrift (inkludert Transformative Works and Cultures), sine egne forlag, sine egne kurs, osv. I løpet av det neste året kommer det minst fire store akademiske antologier dedikert til å kartlegge fagfeltet av fandomstudier, hvilket reflekterer fremveksten av en ny generasjon med forskere og representerer innovasjon på så mange områder, men særlig når det gjelder fandoms forhold til rasisme.
Du har vært involvert i mange prosjekter som fokuserer på fans og deres samhandling med tekster og underholdningsbransjen. Hvilke av perspektivene du har fått fra disse opplevelsene ønsker du særlig å dele med fans?
Dagens konsumenter av media har forventninger om meningsfull deltakelse, og medieindustrien har også forstått at det må være rom for publikums aktive deltakelse i medielandskapet. Men det er omfattende uenigheter knyttet til hva vi kan kalle betingelsene for vår deltakelse, og de konfliktene kommer til å bli noen av de mest sentrale kampene i løpet av de første tiårene av det 21. århundre.
OTW befinner seg på frontlinjene til disse kampene, ved at organisasjonen representerer fans som kjemper mot åndsverksregimet til store studioer eller som konfronterer diverse kommersielle strategier for konserndannelse. Vi som et samfunn må fortsette å stille spørsmålet “Hva er det vi ønsker?” og bruke vår kollektive makt til å kjempe mot kompromisser som kan ødelegge våre tradisjoner og utøvelser. Fandom er noe som er verdt å kjempe for.
Du har også vært en underviser i flere tiår. Hva synes du er det mest interessante ved å jobbe med studenter som er interessert i fandom?
Da jeg begynte å undervise om fandom, var det få, om noen, av studentene mine som visste noe som helst om fanfiction eller andre fan-aktiviteter. I dag vet så å si alle som begynner på høyere utdanning noe om fandom, mange har lest fanfiction, og de fleste kjenner noen som har skrevet det.
Når jeg underviser seminaret mitt om fandom på høyere nivå, er alle studentene såkalte “aca-fans,” som forsøker å finne en måte å forene sine fan-identiteter med det de er interessert i å forske på i doktorgraden sin. Sist kom de fleste studentene fra land utenfor USA, særlig fra Asia, men også Europa og Latin-Amerika, og jeg elsker å høre om deres erfaringer med å vokse opp som en fan og å få høre deres synspunkt på sentrale debatter innen feltet.
Hvordan fikk du først høre om OTW, og hva mener du er organisasjonens rolle?
Nyheter om OTW nådde meg fra mange kanter på én gang, mest sannsynlig gjennom min kontakt med Escapade, men også gjennom en akademisk kollega som på det tidspunktet hadde en partner som var involvert i organisasjonen. Jeg ble så glad for å høre om oppblomstringen av dette nettverket for fans, som samlet advokater som også var fans selv, alle villige til å hjelpe med å beskytte våre “fair use”-rettigheter som fans; fan-akademikere som publiserte arbeidet sitt i et fagfellevurdert tidsskrift; fan-kodere som brukte sine ferdigheter til å hjelpe fellesskapet; og selvfølgelig, et arkiv hvor fans kontrollerte hva som skjedde med deres egne verker uten innblanding fra web 2.0-interesser. Hver og en av disse tingene er viktige i seg selv, men til sammen har denne organisasjonen blitt en transformativ kraft, på alle måter, for fans og deres rett til å delta.
Du er en del av redaksjonen i Transformative Works and Cultures – TWC (Transformative Verker og Kulturer) og, sammen med Sangita Shresthova, var du gjesteredaktør for dets 10. utgave. Hva synes du var det mest givende ved å være med og redigere dette nummeret?
TWC har et av de mest robuste men samtidig støttende systemene for fagfellevurdering jeg har vært borti ved et akademisk tidsskrift. Jeg forteller studentene mine at det er et flott sted å publisere deres første akademiske arbeid fordi man får så mange konstruktive tilbakemeldinger og så mye hjelp med å forbedre teksten før publikasjon. Og jeg elsker at det har åpen kildekode og er tilgjengelig for alle ikke-akademikere på nettet.
Vårt arbeid med Harry Potter Alliance og andre typer fan-aktivisme gjorde at vi åpnet øynene for å undersøke det politiske livet til amerikansk ungdom, som resulterte i vår nyeste bok,By Any Media Necessary: The New Youth Activism. Der skriver vi om HPA som en modell for fan-aktivisme, men vi skriver også om Invisible Children, Dreamers, og American Muslim, og vi fant lignende tematikk hos alle disse gruppene. Et sentralt konsept for oss, “the civic imagination” (“den felles fantasien”), ble tidlig inspirert av J. K. Rowlings uttrykk “Imagine Better” (“Fantaser bedre”), hvilket HPA hadde plukket opp og brukte. Mine samarbeidspartnere og jeg holder nå på å redigere en journal om populærkultur og den felles fantasien hvor vi undersøker hvordan aktivistgrupper over hele verden bruker og blander sammen populærkultur for å utforme budskapet sitt. Noen av disse er fangrupper, men de fleste av dem er ikke det, men likevel tviler jeg på at jeg ville lagt så godt merke til denne utviklingen hvis jeg ikke fulgte fandom så tett som jeg gjør.
Hva med fandom er det som har inspirert deg mest, enten for øyeblikket eller tidligere i livet ditt?
Det slutter aldri å forbløffe meg hvordan fandom skaper en læringsplattform for så mange mennesker på så mange forskjellige måter. I begynnelsen var jeg interessert i hvordan fandom tilbyr veiledning innen skriving, videoredigering, og andre kreative prosesser, hvor beta-lesing og annen veiledning fra fans er viktige eksempler på et fagfellebasert system for læring.
For mange år siden spilte fandom en viktig rolle for å få flere kvinner til å delta på internett, og å overvinne det som ble beskrevet som et kjønnsbasert digitalt skille. I tillegg har fandom dannet et trygt miljø hvor folk kan bearbeide endringene i kjønns- og seksualitetspolitikken i 1980- og 1990-årene, ved å hjelpe særlig kvinner til å uttrykke sine seksuelle fantasier og bli mer åpne for alternativer som ellers ville vært utilgjengelige for dem. På denne måten har fandom fungert som noe som ligner en feministisk bevisstgjørende gruppe.
Fandom har også vært et lederskapsakademi, ved at det har hjulpet kvinner med å tilegne seg ferdigheter som gründere og aktivister, noe som har forsterket deres stemmer og innflytelse i samfunnet. I tillegg fyller fandom denne funksjonen enda tidligere enn før ettersom fandom på internett lar ungdommer finne veien til det større fan-fellesskapet. Fandom passer ikke for alle, og disse idealene blir ikke alltid realisert i praksis, men opp gjennom årene har jeg blitt kjent med så mange mennesker som har lært og utviklet seg gjennom sine opplevelser innen fandom. Og for mange av dem, gir OTW dem en mulighet til å bruke disse personlige og profesjonelle ferdighetene til å gi noe tilbake til fellesskapet sitt.
Se de tidligere gjestepostene
Denne nyhetsposten er oversatt av OTWs frivillige oversettere. Dersom du ønsker å vite mer om arbeidet vårt, besøk Oversettelsessiden på transformativeworks.org.