5 Things an OTW Volunteer Said

Fem ting sagt av Naomi Novik

Omtrent hver måned har OTW (Organisasjonen for Transformative Verker) en Q&A-økt med en av sine frivillige om deres opplevelser og erfaringer hos OTW. Disse postene gir uttrykk for hver frivilligs personlige meninger og reflekterer ikke nødvendigvis OTWs synspunkter eller policy.

Som en del vårt 10-årsjubileum, har vi denne måneden valgt å ha en ekstraordinær «Fem ting»-spalte som ser bakover. Dagens post er med Naomi Novik, en av grunnleggerne av OTW, et tidligere styremedlem, og en nåværende medarbeider hos komiteen for Tilgjengelighet, Design og Teknologi. Det følgende er et transkript av intervjuet som har blitt redigert med hensyn til lengde og klarhet.

Hvordan var det første året hos OTW? Hva husker du best fra det året?

Jeg husker ikke de gode øyeblikkene så veldig godt; jeg merker at det jeg husker best i ettertid er problemene. I begynnelsen måtte vi bruke mye tid på å overbevise folk om det vi forsøkte å gjøre, slik som at de ikke kom til å få [rettslige] problemer, og at det fantes måter å gi folk kontroll over sine egne historier på. Det andre store problemet det første året var at folk forventet å se resultater 5 minutter etter at vi hadde begynt! Du vet, hvor er Archive of Our Own – AO3 (Vårt Eget Arkiv)? Men ting tar tid, og naturlig nok var det en del voksesmerter når man skulle bygge et prosjekt som OTW fra bunnen av. Men min filosofi er å gjøre noe når du har drivkraften, og det er bedre å ha gjort noe som ikke er helt perfekt enn å ikke ha gjort noe i det hele tatt.

På én side kan ikke en bærekraftig organisasjon kun være bygd på lidenskap, men på en annen side ønsker man jo å utnytte denne lidenskapen. Jeg tror vi slet litt med hvordan vi skulle klare å drive en organisasjon og samtidig få den til å vokse. Jeg har glemt en del av detaljene nå — jeg har dårlig hukommelse når det kommer til denne typen ting fordi når noe ikke lenger er mitt problem, glemmer jeg det; det blir bare borte for meg.

Et eksempel var da vi skulle finne ut hvordan Kommunikasjon skulle fungere [for OTW og som en egen komité]. Alle [de første frivillige] brukte LiveJournal, og når det gjaldt kommunikasjon tenkte jeg at vi bare skulle bruke nyhetsbrevene vi allerede hadde, og at folk fra OTW kunne publisere ting på sine egne LiveJournal-kontoer og snakke med fans på én-til-én-basis. Og dette fungerte ikke særlig bra, og jeg var ikke involvert i dette personlig, men jeg husker at det var en del frustrasjon rundt det at vi ikke fikk til å gjøre det vi ønsket.

Jeg var mer involvert på det tekniske feltet, hvor vi også hadde en del uenigheter. For det store spørsmålet var, skal man designe det først slik at alt blir slik man vil ha det før man starter å bygge, eller skal man bare begynne med byggingen? Og jeg føler absolutt at vi endte opp med å gjøre det rette. Vi hoppet virkelig bare rett i det og begynte å bygge. Alt i alt er jeg ganske fornøyd med hvor godt den strategien fungerte, og så kan man heller se i ettertid at den ikke var helt perfekt, og det er ikke alle funksjonene som er optimale, så vi har ikke fylt alles behov så godt som vi skulle ønske. Det er et kompromiss for å kunne ha et arkiv.

Jeg synes, på et grunnleggende nivå, at vi tok den rette avgjørelsen, og vi er ikke på langt nær den første organisasjonen som måtte ta den avgjørelsen. Det er flere måter å ta den avgjørelsen på og vi kunne ha gjort det på en bedre måte. Nå må vi betale for den strategien i lang tid. Men det som betyr mest for meg er at vi har skapt noe. Og arbeidet blir gjort for å få det til å bli bærekraftig. I begynnelsen hadde vi en veldig sterk drivkraft til å etablere noe og få det i gang.

Hva anser du som de store vendepunktene for OTW gjennom sine ti år?

Vi hadde en stor fordel i begynnelsen, hvilket var at vi var en liten gruppe mennesker hvor stort sett alle kjente hverandre. Meg, [nåværende medarbeider for OTW Juridisk] Rebecca Tushnet og [nåværende medarbeider for Transformative Works & Cultures – TWC (Transformative Verker og Kulturer)] Francesca Coppa kjente hverandre, og de andre første styremedlemmene befant seg relativt nært hverandre geografisk, så vi kunne møtes ansikt til ansikt og diskutere ting. Det var til stor hjelp. Men det var også ekstremt mye ekspertise i den første gruppa — juridisk, akademisk, profesjonell skriving, tekniske eksperter. Personene i det første styret var essensielle i sine respektive komiteer. Så det var en liten gruppe som kunne jobbe tett sammen og utvikle ting raskt på sine egne områder.

En stund midt i OTWs vekst gikk vi litt vekk fra det. Å være en del av Styret er en tøff jobb og det krever mye tid å gjøre arbeidet på en god måte. Jeg har jobbet godt og jeg har også jobbet dårlig. Det er ikke fullt ut, men i stor grad basert på hvor mye tid du kan legge ned, i tillegg til personene du jobber sammen med, og om du kan kommunisere effektivt med dem og at det er en viss personlig tillit mellom dere.

Jeg føler at det var et forferdelig bunnpunkt vi gikk gjennom. Det var et mellomstadie; det finnes forskning på denne prosessen blant ideelle organisasjoner som viser at det OTW gikk gjennom er et vanlig mønster. Det er en visjonær grunnlegger, eller team med grunnleggere, som tar seg vann over hodet. Den tilnærmingen fører til en del løse tråder. De personene som blir rekruttert og tatt med på grunn av visjonen som grunnleggerne etablerte kan se problemene med det som skjer, men de blir frustrerte fordi de kanskje ikke har tilgang til grunnleggerne eller til måter å løse problemene på. Så blir det en fiendtlig atmosfære enten på et personlig eller et organisatorisk plan. Så OTW hadde en del personer som ønsket å bli en del av Styret men som var imot det som skjedde med Styret.

Mens ting ikke går så bra og Styret ikke gjør alt perfekt, så vet samtidig Styret en del om hva som foregår i OTW fordi det har vært diskusjoner og krangler som ledet fram til det øyeblikket, de har vært der, og de vet hvorfor ting skjer. Men tilliten er borte og Styret som en gruppe har blitt dysfunksjonell. Og vi har hatt flere dysfunksjonelle Styrer.

Deretter har du den tredje gruppen mennesker som er fornøyde med å drive med sine ting for OTW og som ikke nødvendigvis ønsker å være en del av Styret. Men de har sett problemene, de har kommet inn i organisasjonen og har sett hva som foregår på toppen. Og selv om de helst ønsker å kun utføre det arbeidet de har drevet med, føler de at de må trå til og ordne opp i den situasjonen vi befinner oss i. Det er den typen Styre vi har nå, og det er positivt. OTW kom seg gjennom voksesmertene sine, noe som er viktig fordi det er mange organisasjoner som ikke overlever den perioden med overganger.

I begynnelsen var det en kontrast mellom det faktum at det vi hadde mange uenigheter men det var en organisasjon hvor alle kjente hverandre og respekterte hverandres ferdigheter og visste om hverandre før man ble med i Styret. Det kan være en god ting, men det kan også skape en viss sneversynthet. De par første årene handlet det bare om å bare kjøre på — om du ønsket å prøve noe, var det bare å prøve det. Det var ikke noe som stoppet deg. Det fantes ingenting der enda så man måtte bare skape noe.

Så i begynnelsen var det ikke slik at noen allerede gjorde ting på en viss måte som så måtte endres på — man kan ikke gjøre det mot folk og forstyrre arbeidet og prosessen deres på den måten. Særlig når det gjelder programmering, så er det en veldig kreativ periode i begynnelsen hvor man bare skaper. Og generelt liker mange folk bedre å bygge nye ting enn å måtte vedlikeholde gamle ting, i hvert fall når det gjelder teknologi. Så ting er mye enklere i begynnelsen. Vi ble alle skitne på hendene. Ingen av oss hadde noensinne jobbet på et så stort prosjekt som OTW er i dag og vi holdt bare på med å finne ut av ting. For noen er det stressende å måtte starte noe, men for andre er det også stressende å måtte vedlikeholde det og å få det til å vokse.

I løpet av din tid hos OTW, hva er det du personlig har oppnådd som du er mest stolt av?

AO3 er der; det eksisterer. Da jeg først skrev en post om å bygge et arkiv, tenkte jeg ikke engang på at det var noe jeg selv skulle gjøre. Jeg sa til og med at det var noe vi trengte og at hvis noen andre skulle gjøre det så skulle jeg hjelpe dem. Men jeg så at ingen meldte seg frivillig, og jeg hadde et øyeblikk, et øyeblikk jeg husker veldig godt, hvor jeg innså at hvis jeg skulle sette i gang med dette prosjektet kom det til å ta opp uante mengder av tiden min, i tillegg til at det kom til å bli følelsesmessig krevende, og at det ville gå på bekostning av andre muligheter i livet mitt. Men jeg gjorde det likevel.

Den første diskusjonen fikk satt i gang en viss drivkraft hos oss, og vi var nødt til å bygge på den med én gang. Det er ett øyeblikk hvor du kan legge fram en idé, og hvis du går glipp av det, kommer ideen til å mislykkes, og det blir ikke noe som helst av det. På det tidspunktet da jeg skrev posten gjorde jeg det fordi jeg var sint og jeg trodde på det, jeg hadde troen på at vi måtte gjøre noe. Det er den klisjeen ‘Du må være endringen du vil se i verden.’ Så jeg gikk til Rebecca og Francesca og sa ‘vi skal gjøre det, men jeg kan ikke gjøre det uten dere.’ Og de sa ‘greit, vi er med.’ Vi hadde hatt samtaler tidligere om problemene vi ønsket at OTW skulle ta seg av og tiden var inne for å gjøre noe.

Hva anser du som OTWs rolle nå og synes du den har endret seg siden starten? Hvordan tror du den kommer til å endre seg i løpet av de neste ti årene?

Den ene tingen jeg føler OTW har nå som ikke var der i begynnelsen er rollen som vedlikeholder, som for eksempel å vedlikeholde AO3 og sørge for at det fungerer. Og nå AO3, og Fanlore også, men Fanlore er mye enklere å vedlikeholde. Det er ikke enklere å få det til å vokse, men bare å unngå at det kollapser er enklere. Det kommer også til å være vanskelig å få AO3 til vokse i løpet av de neste ti årene bare fordi det må holde tritt med på det moderne teknologiske nivået. Det burde være pågående diskusjoner, og jeg antar at det er det, om en 2.0-versjon av AO3. Men AO3 burde ikke se likt ut om ti år som det gjør i dag, og vi må begynne å tenke på planen [for hvordan vi skal komme oss dit] før heller enn senere.

Vi tok på oss et ansvar og jeg vet det — selv i de vanskeligste øyeblikkene for Styret hvor jeg faktisk trodde at hele det tekniske teamet kom til å slutte og det ikke kom til å være noen igjen til å drive AO3 — at det som holdt folk her [som frivillige] selv om det ikke fantes noen god løsning på problemene, var et sterkt ønske om å ikke gi opp. Det kan komme tider hvor det å fortsette å jobbe med prosjektene våre har en for stor negativ personlig påvirkning, men hvis det krever at jeg [personlig] må fortsette å jobbe med det kommer det ikke til å overleve uansett. På det tidspunktet i livet mitt kunne jeg ikke være den som hadde ansvar for vedlikehold og utvikling av det vi hadde skapt. Jeg hadde et lite barn, livet mitt var i endring. Og jeg hadde faktisk forsøkt å ha samtaler med Styret, noe som var vanskelig, om at hvis du ikke stoler på at personalet vet hva de skal gjøre og gir dem rom til å få de tingene til å skje, kommer ikke prosjektet til å overleve. Det er kun noen få personer som holder på med det, og det er fortsatt bare noen få personer som utfører arbeidet, men nå har vi innleide folk som hjelper oss med å bevege oss fremover, og en prosess for å gjøre AO3 enklere å vedlikeholde.

Vi er alle nødt til å bli enige, og å feile, med ydmykhet. Og det kan komme en dag hvor lysene ikke slår seg på. Det kan komme en dag hvor vi ikke har råd til å fortsette å drive siden men vi lar fortsatt verkene forbli tilgjengelige for nedlastning og tilbyr all dataen slik at noen andre kan ta over prosjektet og drive det. Det er den samme tingen som Open Doors (Åpne Dører) forsøker å redde oss fra, at det er sider som bare lukker dørene sine, ha det, alt arbeidet deres er borte. [Nettsiden] iMeem gjorde det mot [fans som] lagde videoer. Plutselig en dag, å, vi kommer ikke til å være vert for videoer mer. Jeg føler veldig sterkt at vi har et ansvar for å ikke gjør det, det er oppdraget vårt, det er den viktigste tingen OTW må gjøre. Og jeg føler at det skjer, [at vi holder ting gående og vedlikeholder dem] og jeg er veldig fornøyd med det.

Jeg føler også at vi juridisk sett er mye bedre stilt enn vi var tidligere, noe som er fantastisk, og jeg er utrolig stolt av alt det teamet for Juridisk rådgivning har oppnådd. Det har vært fantastisk å se deres seire. Jeg føler at OTW har gjort en god jobb med å bevare ting gjennom Open Doors også, og det er noe jeg ville likt å se mer fokus på, bevaringsarbeid. Men den store tingen å jobbe videre med er også neste generasjon. Fandom er mye større nå enn det pleide å være så vi behøver ikke å fange opp alle, OTW må ikke være noe for enhver fan der ute. Men OTW må være der hvor ungdommen er, det er for eksempel ikke nok samhandling med Wattpad. Så jeg tror folk kommer til AO3 og har visse ønsker og forventninger, og forlater det uten helt å skjønne hva det skal forestille.

Én ting jeg ikke ønsker at OTW skal gjøre er å prøve å bli hip og trendy og nyskape oss selv for å oppnå det. Vi ønsker å være et bibliotek, det kjedelige stedet som alle kjenner til, men som alltid er der hvis du trenger det.

Hva synes du har vært det morsomste med å være frivillig for OTW?

Å bygge AO3. Jeg elsker å programmere, jeg synes det er utrolig gøy, bare å bygge og å programmere noe. Jeg elsker det, det er nok den beste tingen.


Nå som en av grunnleggerne våre har sagt fem ting om hva hun har gjort, er det din tur til å legge til én ting til! Hvor lenge har du visst om OTW? Benytter du deg av de forskjellige prosjektene våre? Hvor lenge har du vært en del av fandom?

Du kan også lese tidligere «Fem ting»-poster av noen av våre andre frivillige.

Denne nyhetsposten er oversatt av OTWs frivillige oversettere. Dersom du ønsker å vite mer om arbeidet vårt, besøk Oversettelsessiden på transformativeworks.org.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *